Tanke-mysteriet
Gjesteblogg ved Birgitte J. Haug som bor og praktiserer fulltid på klosteret Zengården i Sverige.
I tillegg til de sansene vi alle kjenner – syn, hørsel, lukt, smak og berøring, er det buddhistiske perspektivet at det tenkende sinnet også er bare en sans. Å se sinnet slik innebærer en omkalfatring av måten vi forstår oss selv på. Det er en port til innsikt som frir oss fra tankenes grep og gir mening og dybde til vår meditasjonspraksis.
Sinnet som sans kan forstås som det som sanser de indre mentale objektene. Vi kan ikke forstå dette konseptuelt, vi må teste det ut. Jeg foreslår noen øvinger:
- forsøk å ikke se.
- forsøk å ikke høre
- forsøk og ikke lukte
- forsøk å ikke smake
- forsøk å ikke kjenne berøring
Jeg må konkludere med at jeg ikke kan bestemme over sansene mine (ingen overraskelser der). Øye ser enten jeg vil eller ikke. Jeg kan lukke øyet. Men det ser fortsatt, en rødlig glød på innsiden av øyelokket.
Øret hører. Når jeg forsøker å ikke høre er det nesten som om jeg hører mer enn før. Å fokusere på en sans, selv med intensjon om å ikke oppleve den, forsterkes den. Hørselen kjenner ikke “ikke”. Øret liksom heller sier: “Hæ? Var det noen som sa øre? Her er jeg”.
Når det er vond lukt må jeg noen ganger holde for nesen med hendene. Jeg kan ikke slutte å lukte på noen annen måte. Hvis jeg på riktig “glemmer” sansen, ikke gir den oppmerksomhet derimot, kan det virke som om den faller bort. Opplevelsen av sansen slapper av eller trer til bakgrunnen.
Øving:
- forsøk å ikke tenke.
På samme måte som med synet eller hørselen gjør fokuset “ikke tenke” til at jeg blir oppmerksom på tankevirksomheten og opplever at jeg tenker mer.
Når vi mediterer tenker vi kanskje at vi skal slutte å tenke. Men, om vi nå begynner å få forståelse for at sinnet er en sans, må jo det bety at man ikke kan bestemme over hverken at det tenkes, hva som tenkes og hvor mye det tenkes.
Det er fort gjort at vi identifiserer oss med tankene våre. Dette betyr at vi tar personlig det vi tenker og lar det definere oss. Vi trykker oss selv ned når vi har triste tanker, og lar oss eksalteres når vi har hyggelige tanker, for eksempel om oss selv eller andre. Vi tror at det vi tenker er den vi er.
Hvordan kan vi starte å des-identifisere oss med det tenkende sinnet? Ajahn Chah er kjent for å ha brakt fokus tilbake til meditasjonspraksis i den thailandske skogsmunkbuddhismen. Han foreslo blant annet denne øvingen: Følg med på sinnet for å se om du virkelig kan finne noe permanent selv der. Kan du finne hvor er dette deg selv i tankene? I det ene øyeblikket tenker sinnet én ting, i det neste tenker det det komplett motsatte. Når vi følger med sinnet en stund på denne måten må vi erkjenne at det ikke til å stole på, det er ikke fast, solid og forutsigbart, men preget av omstendigheter i konstant forandring. Vi erfarer direkte at sinnet er flyktig, repetitivt, reaktivt og lett distrahert.
Forrige meditasjonsretreat jeg var på la jeg merke til at sinnet en kveld gikk inn i en dyp tilgivelse av en person fra min fortid. Jeg tenkte så: “Endelig har jeg tilgitt denne personen”. Det kjentes utrolig godt. Det første som stod i sinnet mitt neste morgen derimot var forbitrelse over den samme personen. “Huh!” tenkte jeg. “Se på det! I går tilga jeg og i dag er jeg like forbitret. Sinnet er ikke til å stole på”.
Slik kan vi lære oss hva sinnet er og ikke å klenge oss til hva som tenkes, om det er tilgivelse eller forbitrelse. Det er ikke nødvendig å bli lei oss for at sinnet tenker det ene eller det andre. Det er dets natur. Det fins en egen tid for å gå inn i følelsene og jobbe med ting som ikke er bearbeidede.
Når vi des-identifiserer oss med sinnet, klenger vi oss mindre og mindre til tankene som konstant oppstår. Vi må la oss desillusjonere av tankene, uansett hvor forlokkende eller grufulle de skulle være. På denne måten kan tankene få være sinnsopplevelser, slik som bilder får være synsopplevelser og lyd er hørselsopplevelser. Ikke noe spesielt. Når dette skjer, oppstår en leting etter en annen vei enn å finne svar gjennom tankene. Denne andre veien er veien mot et sinn som er i fred med seg selv og verden.
Illustrasjon ved Birgitte J. Haug, kan gjenbrukes under Creative Commons BY-NC.