Smerte er ikke input, smerte er output
Smerte er så dagligdags at det nesten er banalt å snakke om det. Likevel er den allmenne forståelsen av den manglende, selv blant leger og andre helsearbeidere. Et kort søk på google viser at flere store helseportaler (nhi.no, lommelegen.no, og ærverdige Store Norske Leksikon), ikke har forstått helt grunnleggende sider av smerte. Og en kort spørsmålsrunde blant fysioterapeuter, massører, yogalærere og personlige trenere vil nok avsløre det samme. Kanskje det kan forklare hvorfor nesten en av tre nordmenn fortsatt sliter med smerte? [1]
For det første: Smerte skapes ikke i kroppen, smerte skapes av hjernen.
Før trodde man at smerte fungerte ”som en bjelle-mekansime i en kirke”, som filosofen Rene Descartes beskrev det i 1640 [2]. I hans berømte bilde ser man hvordan en vevskade – et sår – trekker i fibre, som får hjernen til å reagere.
Senere byttet man ut disse fibrene med nerver, men den grunnleggende ideen forble intakt: Man trodde at smerten kommer fra skadet vev, og rapporteres til hjernen. Med andre ord, man så på smerte som input.
Men så viser det seg, at det er ikke smerte-sensorer man har i enden av nervener. En mer presis og sannferdig beksrivelse er å omtale dem som ‘fare-sensorer’ – eller på fagspråket – ‘nociseptorer’. Nevrofysiologene Patrick Wall og Steve McMahon skrev allerede i 1986 «Å kalle nociseptorer smertefibre var ikke en god forenkling – det gjorde noe komplisert altfor enkelt» [3]
Wikipedia er i dette tilfellet mer oppdatert: «En nociseptor (fra latin nocere, ‘å skade eller gjøre vondt’; bokstavelig talt ‘smertereseptor’) er en sansecelle som reagerer på skadelige eller potensielt skadelige stimuli ved å sende signaler om en ‘mulig trussel’ til ryggmargen og hjernen. Hjernen skaper deretter opplevelsen av smerte for å rette oppmerksomheten mot den aktuelle kroppsdelen, slik at trusselen kan håndteres. Denne prosessen kalles nocisepsjon.» (oversatt fra engelsk.)
Dagens nevrologiske funn viser at smerte skapes på bakgrunn av informasjon gitt fra nerver i kroppen, som deretter tolkes av hjernen. Og i denne tolkningsprosessen er det mye som tas hensyn til: hvor sterke signalene er fra nociseptorene, hvor i kroppen de kommer fra, hvor viktig eller potensielt farlig oppfattes signalene, hvordan har resten av systemet det følelsesmessig, i forhold til stress, omstendigheter osv.
Hjernen legger to og to sammen og får output: Fire. Men iblant legger hjernen to og to sammen og får fem… Eller iblant legger hjernen to og to sammen og får tre – f.eks er det mange rapporter fra australske surfere som har sittet over surfebrettene sine og kjent det som at de har skubbet borti et skjær, for så å se ned, og oppdaget at en hai har bitt av benet deres. Smerten kommer først når de oppdager hva som har skjedd. [4]
En følge av disse funnene er at det er grunn til å tro at smerte ikke skapes av strukturelle skeivheter, som skoliose, skiveprolapser, ei heller av sprukne skiver, betennelser, overspente muskler osv.. [5] Det som er avgjørende er hvordan nervesystemet som sådan har det – inkludert følelser og tanker. Så vi kan like gjerne si at det som er avgjørende for smerteoppfatning er hvordan man har det.
Men dette er viktig: Sliter du med kroniske smerter er det ikke bare noe som er oppe i hodet ditt! Smerte er et virkelig fenomen, det er ikke bare et psykologisk fenomen, og det kan være forferdelig deprimerende og paralyserende, til en så stor grad at omverdenen kan ha vanskelig for å forstå det. Og dette er enda mer viktig: Det finnes håp, og første trinn er å forstå hvordan smerte fungerer.
Nervesystemet fungerer alltid som en enhet, og det kan oppstå problemer flere steder, som bidrar til å skape en smerteopplevelse. Dette skal vi utforske nærmere i neste bloggpost.
Referanser
[3] Wall, P., & McMahon, S. (1986). The relationship of perceived pain to afferent nerve impulses Trends in Neurosciences, 9, 254-255 DOI: 10.1016/0166-2236(86)90070-6
[4] Butler, D., & Moseley, L. (2003) Explain Pain
[5] Butler, D., & Moseley, L. (2003) Explain Pain