Forvirring som ressurs: Meditasjon og å ikke vite

april 20, 2020

Føler du deg overveldet og forvirret? Mange spørsmål uten svar – og det blir bare flere og flere av dem? Dette er ikke nødvendigvis et problem. Det er kanskje tilogmed del av en løsning.

Å ikke vite er skummelt fordi det vi tror vi vet gir oss en følelse av stabilitet, soliditet og mening. Tar vi vekk alt dette er det mange deler av oss som trues på en gang.

Men når vi ikke vet er det også andre ting som mister grepet på oss. Det vi tror vi vet begrenser oss, og ofte blir vi tynget av antagelser og bekymringer. På en liknende måte som å gjøre ingenting, åpner det å ikke vite opp for at oppmerksomhetsevnene kan styrke seg selv fordi vi ikke stopper dem fra å gjøre det.

Når vi trener på å ikke vite trener vi på å ha sinnslikevekt med vår grunnleggende engstelse. Det fører til frigjøring fra negative følelser og tanker, som igjen leder til en større evne til å få gode ideer og dype innsikter. Vi slipper tak i behovet for å vite en stund, og kan komme tilbake til et problem med et forfrisket sinn. Visdom oppstår spontant.

Denne metoden ble oppdaget av tre forskjellige kulturer og har fått ny relevans med kognitiv vitenskap.

Gresk filosofi

I antikke Hellas oppdaget den filosofiske retningen skeptikoi – skeptikerne – resultatene av å bare observere.

De fant ut at dersom de disiplinerte seg selv til å ikke ha behov for å måtte vite noe, oppstod en vedvarenede tilstand av forvirring. Dette førte først til epoché (gresk: «opphevelse», altså opphevelse av behovet for å vite), og deretter førte den til tilstanden ataraxia – sinnslikevekt.

Sinnslikevekt er kanskje den viktigste av oppmerksomhetsevnene vi trener når vi mediterer.

Kristendom

I vesten ble denne metoden gjenoppdaget i middelalderens kristendom som Docta Ignorantia, den ikke-vitende doktrinen. Dette er ikke en forherligelse av ignorans eller dumhet, men den samme prosessen som vi ser fra epoché til ataraxia.

En sentral lære i denne retningen er at det vi ikke vet er alltid større enn det vi vet. Derfor peker det å ikke vite mot det guddommelige.

Zen-buddhisme

Den tredje kontemplative tradisjonen som har lagt stor vekt på å ikke vite er zen-buddhisme.

«I begynnerens sinn er det mange muligheter, men i ekspertens er det få», skriver Shunryu Suzuki i klassikeren «Zen sinn, begynner sinn»

For å trene på å ikke vite bruker man i zen blant annet koan’er, som er korte fortellinger som brukes til undervisning. En slik koan forteller om Bodhidharma, som var den som brakte buddhismen fra India til Kina på 600-tallet. Han får audiens hos keiseren:

Keiser Wu spurte den store mesteren Bodhidharma, «Hva er den bakenforliggende betydningen av buddhismens hellige sannhet?» Bodhidharma svarte: «Stor tomhet. Ingen hellighet.» Keiseren spurte: «Hvem er så du, som står her foran meg?» Bodhidharma svarte: «Jeg vet ikke.»

Ikke alle koan’er er om å ikke vite, men mange handler om å kunne overskride tenkning. Heller ikke alle zen-retninger benytter seg av koaner, men f.eks i koreansk zen er koan’er om å ikke vite en sentral del av praksisen.

Kognitiv mindfulness

Et viktig element i kognitiv mindfulness er å fri seg fra kategorier. Å trene på å ikke vite er en radikal metode for dette. Ingen kategorier – ingen distinksjoner – ingen problemer!

Men å trene på ikke-viten er ikke bare en dypt transformerende mindfulness-praksis, det er også fundamentet for god vitenskap og virkelighetsforståelse. Desto mer vi kan om noe, desto flere spørsmål får vi. Når vi forsøker å forstå noe er det lett å gjøre såkalte tankefeil eller ha kognitive bias, ikke minst hvis vi lar oss overvelde av følelser eller at vi identifiserer oss med noe.

Vi har alle slike kognitive bias i mer eller mindre grad, så å sette seg inn i dem er absolutt å anbefale. Her er en fin oversikt over noen av de viktigste.

I et eksistensielt lys er også vår opplevelse av oss selv som grunnleggende separate fra alt annet et slikt bias.

Kunstverk av Justine Khamara