Hvor mye av lidelsen din har du lært?
Hvorfor øker interessen for mindfulness, meditasjon og yoga? Hvorfor har det i det siste blitt mer oppmerksomhet og åpenhet rundt psykiske lidelser, og bare det å snakke om følelser og sårbarhet?
Kan det være fordi stadig flere opplever kronisk smerte, engstelse, ensomhet og meningsløshet?
Med den trykk-kokingen vi alle opplever under sosial isolering, blir all denne lidelsen verre. Men vi så det lenge før pandemien.
Hva er det vi står overfor, og hva er det som ligger under? Hvor kommer det fra?
Her er mine tanker.
En kollektiv meningskrise
Psykologen John Vervaeke skapte i 2019 bølger på internett med sin eminente foredragsrekke Awakening from the meaning crisis.
Som det ligger i tittelen, kaller Vervaeke dette vi står overfor for en meningskrise. Det er en krise som har røtter i middelalderen, og som tok fart med reformasjonen. Denne krisa er også direkte medvirkende til vår dype sosio-økonomiske krise, og ikke minst miljøkrisa.
Denne grunnleggende meningskrisa kommer av at vi i løpet av menneskehetens historie har mistet viktige holdepunkter i tilværelsen.
Tapet av tilhørighet
En viktig grunn til meningskrisa er at vi har tapt mange former for tilhørighet; til samfunnet, til kulturen og historien vår, til et samlende livssyn, til naturen, til kroppene våre, og til vår plass i eksistensen.
Dette har vært en lang prosess, og vi ser den dag i dag hvordan limet i kulturen stadig blir svakere.
Ett eksempel jeg ser rundt meg er hvordan de små skolene og nærbutikkene, selve blodet i lokalsamfunnene, ofres til fordel for effektivitet, innsparinger og profitt. Denne effektiviseringen skjer til tross for at sosial tilknytning i nære relasjoner er helt grunnleggende i livene våre. Uten sosiale nettverk blir en meningsfylt eksistens vanskelig, siden individets følelse av «meg» oppstår i en sosial sammenheng.
Men dette er bare én tilhørighet som svekkes rundt oss.
Vi ser det samme i forholdet vårt til naturen. Artene dør rundt oss, mens stjernehimmelens mysterium forstyrres jevnlig av satellitter. Faktisk fortrenges naturen så mye at hele verden trues av smitte fra flaggermusvirus, fordi vi har presset oss for langt inn på dyrenes habitater.
Kultiveringstapet
En annen sentral tilknytning vi har mistet, er til våre indre ressurser. Vi har mistet en kultur som understreket indre praksis, og byttet den ut med ytre bekreftelse.
Kort sagt har vi blitt opplært til å hovedsakelig være opptatt av hvordan vi oppfattes av andre.
Dette er det som kalles en narsissistisk kultur, oppkalt etter den greske, tragiske sagnfiguren Narsissos som ble trollbundet av sitt eget speilbilde.
I vår kultur ser vi narsissisme overalt, fra selfiene på sosiale medier, via karakterer helt fra barneskolealder, til fokuset på brutto nasjonalprodukt som indikator på livskvalitet.
Denne narsissismen har de siste åra blitt enda tydeligere, og henger sammen med de individualistiske strømningene i samfunnet. For eksempel viste en språklig analyse av Aftenposten at bruken av selvfokuserte og individualistiske termer økte i hyppighet med 69 prosent mellom 1984 og 2005, mens kollektivistiske termer gikk ned med 32 prosent. Dette er riktignok femten år siden, men det er lite som tyder på at denne trenden har snudd.
Å hele tida lete etter ytre bekreftelse skaper mye lidelse for oss. Følelser av skam, avvisning, og både overveldelse og ubetydelighet ligger nærme. Framtida og fortida blir viktigere enn nåtida. Samtidig åpner det for en verdensanskuelse der alt bare foregår i overflatene, i alt fra naboens statussymboler til fitness-guruenes solskinnsbilder. Dybde blir uviktig, fordi dybde er noe vi finner inni oss.
Som følge av dette ytre fokuset, har arbeidslivet for mange blitt veldig tøft. Det er nå helt andre krav til effektivitet, karakterer og tidspress enn det var for bare noen tiår siden. Men man kan ikke bare øke presset og oppgavene i det uendelige, for da vil ingen strekke til. Derfor er en motreaksjon på denne trenden at stadig flere arbeidsplasser skifter fokus til at et trygt arbeidsmiljø er det aller viktigste.
Et annet veldig uheldig utslag av den narsissistiske kulturen, ser vi i mange tilfeller av kronisk smerte. Fordi vi har blitt opplært til å søke ytre bekreftelse, søker mange også løsninger hovedsakelig utenfor dem selv når smertene vedvarer. Kanskje de lener seg for mye på smertestillende, eller forventer at noen skal redde dem med en vidunderkur.
Mange vitenskapelige studier viser hvordan mennesket med slike forventninger i mye større grad sliter med sine smerter, mer enn de som ser sin egen rolle i sin egen helse.
Traumer og posttraumatisk stress
En av de viktigste innsiktene jeg har fått som terapeut, er hvor vanlig traumer er, og hvor mye lidelse det skaper. Traumer er opplevelser som er truende eller skremmende til en slik grad at vi ikke kan beskytte oss selv fra dyptgripende psykisk overveldelse. Dette etterlater oss i en tilstand av ubehjelpelig hjelpeløshet og redsel. Disse erfaringene kan være plutselige, gjentakende, eller som kontinuerlige drypp over lang tid, slik som hos barn som har vokst opp med deprimerte foreldre.
Det beregnes at ca 70% av oss opplever traumer i løpet av livet, og i gjennomsnitt utvikler 10% alvorlige symptomer som følge av disse, det vi kaller posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Imidlertid tyder ny forskning fra Universitetet i Oslo på at hele 20% av de med kronisk smerte har det. PTSD fører til dramatiske forstyrrelser, både psykologisk og i en rekke av kroppens funksjoner, i tillegg til det sosiale. Det er heller ikke ikke uvanlig å ha noen symptomer uten at det kvalifiserer til betegnelsen PTSD.
Den narsissistiske kulturen gjør det også vanskeligere for dem som har opplevd traumer. Sentralt med posttraumatisk stress er at man bærer på en opplevelse av hjelpeløshet. Følelsen av avvisning forsterker dette, og nesten alltid legges også skam til byrden. Det virker relevant å nevne at studier av hjernen viser at fysisk smerte opptrer i akkurat de samme delene av hjernen som avvisning.
Så hva gjør vi med all denne lidelsen?
I denne artikkelen har vi sett på den kollektive meningskrisa, og hvordan den skaper stor lidelse. Vi har sett på hvordan denne krisa handler om et tap av tilhørighet, overdrevet fokus på ytre bekreftelse, og mangelen på indre praksis.
Hva er felles for alle disse?
De handler om hvordan vi bruker vår oppmerksomhet.
Vi skal se på hva det innebærer i del to.